Kunstrock er en betegnelse på en sjanger som oppsto mot slutten av 60-tallet og hadde sin storhetstid til mot siste halvdel av 70-tallet. Sjangeren kjennetegnes ved frigjort eksperimentering på tvers av stilarter som klassisk, samtidsmusikk, jazz og folkemusikk, med en solid, definert fot i rocken. Altså kunstmusikkformer blandet med rock. Likevel ble kunstrocken også kjennetegnet ved en musikalsk kompleksitet som krevde ferdigheter på skolert nivå. Mange av musikerne i kunstrocken hadde klassisk utdannelse, eller de var selvlærte med ekstraordinært kunnskapsnivå.

Kunstrock er ikke en sjanger i konvensjonell forstand, snarere en overordnet betegnelse på en måte å forholde seg til det å lage musikk på. Fenomenet har blitt kalt progrock, forkortet fra progressiv rock. Dette begrepet har fått en mer konvensjonell betydning med årene. En annen betegnelse er avantegarderock. Av underkategorier kan nevnes space rock, psykedelia, Rock in Opposition, symphorock, Canterbury og kraut rock.

Slutten av 60-tallet og tiden som fulgte bar preg av kollektiv åpenhet overfor fristilling av konvensjoner. Det hørte mer til regelen enn unntaket å være ung og åpen for eksperimentering i musikken (og som kjent på andre plan også). På samtidskunstscenen blomstret nye, avantgardistiske uttrykk og mange artister og band begynte tøyleløst å radbrekke pop- og rockformler til et utbredt publikums store interesse. Selv The Beatles gjorde dette, faktisk var deres seneste eksperimenter starten på den nye kunstrock-æraen. På begge sider av atlanteren skjedde det særdeles spennende ting, med blant annet Frank Zappa, The Residents, Captain Beefheart, King Crimson, Genesis, Gentle Giant, The Soft Machine, Henry Cow, Magma og Gong for å nevne noen.

På tidlig syttitall, kom David Bowie og hans Ziggy Stardust-prosjekt. Bowie var ingen kunstrockartist, men han lånte vesentlige elementer fra kunstrocken til sitt eget prosjekt, og styrket således interessen for det som skjedde på avantgardescenene ytterligere. Allerede på starten av syttitallet brukte han produsent Tony Visconti (som også sto for Gentle Giant) og pianist Rick Wakeman (som spilte i Yes), mens han entret scenen som en androgyn, oppsminket fiktiv rollefigur (liksom Peter Gabriel i Genesis og The Residents også skamløst banet vei for aparte kostymebruk). Med dette legitimerte han derved – utenfor kunstrockens område – den kollektive åpenheten ytterligere for sammensmeltede motsetninger. Dette resulterte i kunstrockens virkelige storhetstid. Album med radiouvennlige helsidekomposisjoner solgte millioner, mens konsertarenaene ble fylt til fordel for artister som like gjerne kunne ha spilt på Ultimafestivalen.

Men så, etter 1975, dabbet nyhetens interesse av. Den gjengse konsertgjenger trengte ikke eksperimentering i flere store doser, og idet det utbredte publikum plutselig sto overfor enklere alternativ skulle det vise seg at dette var å foretrekke: punken kom med Sex Pistols og filmen The Great Rock ’n Roll Swindle, parallelt med diskoen via blant andre Bee Gees og filmen Saturday Night Fever. Disse to stilartene, kroppsliggjort gjennom sterkt påvirkelige artiststerotyper og kinofilmer, utgjorde raskt et slags minste felles multiplum av mange lytteres maksimale krav til musikk – og ikke minst image.

Misforstå dette rett, punk og disko har avlet mye godt, det står ikke på det, men det var slik at punken og diskoen utgjorde på hver sin side sosialt kontekstuelle funksjoner, og disse veide mer enn hva kunstrocken kunne appellere til: punken kroppsliggjorde ungdomsopprøret, diskoen ble katalysator for seksuell lek på nattklubbenes dansegulv mens kunstrocken sto igjen som en ensom nerd og higet etter den nysgjerrige lytter. Denne kampen er hard når femtenåringene kjenner hormonene boble. Resultatet av alt dette var at plateselskapene satte kniven på strupen til mange av de store bandene, som for eksempel Gentle Giant, som i 1978 gjorde et sjangermessig selvmord ved å bli et daft, middelmådig popband fra å være en av selve fanebærerne for eksperimentering på tvers av sjangrene. At de svant hen på den måten er en musikkhistorisk tragedie.

Dermed gikk kunstrocken i tre retninger:
1. POP-METAMORFOSE. De gamle traverne gikk to veier i sin higen etter å nå ut til et bredt og pubertalt publikum: noen band døde som sagt hen, andre, som Genesis, mestret pop-metamorfosen og fikk revitalisert karrieren et par tiår til. Yes var et annet eksempel.

2. SIMULERINGER. Dette er prosjekter basert på nostalgi, som dukket opp for tilsynelatende å bringe sjangeren tilbake. Band som Marillion, The Dream Theatre og The Mars Volta er tre ekspemler fra de siste 25 årene på band som låner elementer fra kunstrocken, men uten å ha den opprinnelige, kompromissløse eksperimenteringstrangen på tvers av sjangrene som utgangspunkt. I en viss forstand er de reproduksjoner av en kunstrockstereotypi, og det er i hovedsak band som dette som har tvunget fram den kompromitterende betydningen av begrepet ’progrock’.

3. MULDYRENE. Et muldyr kan som kjent ikke reprodusere seg selv, for å få arten er det nødvendig med et unikt møte mellom esel og hest. Muldyrene har innsett at kunstrock ikke handler om å simulere en sterotypi, men er en konsekvens av en trang til å eksperimentere seg som musiker ut av de dogmene som definerer konvensjonelle sjangre. Det handler om å rekonseptualisere kunstrock for hvert tilfelle. De virkelige, sanne kunstrockensemblene rommer mange unike orkestre og artister som enhver våken og nysgjerrig musikkinteressert bør låne sitt øre til, og vel så det: Alamaailman Vasarat (Finland), Rational Diet (Hviterussland), Univers Zero (Belgia), Secret Chiefs 3 (USA) og for all del tidligere nevnte Magma (Frankrike), som fylte hele sentrum scene i fjor høst.

HVORFOR ER DET UTFORDRENDE Å BEGRIPE KUNSTROCK?
Problemet er sammensatt. Kunstrock krever mer enn kategoriske kunnskaper om musikalske sjangere til å kunne forstås, fordi den består av overskridende musikalske stilarter som strider imot hverandre. Samtidsmusikk mikset med rock og jazz et typisk trekk. I tillegg er ’kunst(musikk)’ og ’rock’ motsigende i seg selv, både semantisk og sosiologisk. Det vil si, grovt sagt så representerer kunstmusikken den klassiske skole: musikanten som er lydig overfor foreldregenerasjonen og øver flittig på barnerommet. På den annen side står rock for ulydigheten overfor foreldregenerasjonen: den selvlærte, bråkete ungdomsopprøreren som forstyrrer hemningsløst i garasjer og kjellere. Sjangeren byr på assosiasjoner sammensatt av motstridende krefter, et forvirrende aspekt for homo sapiens og dets naturlige trang til å plassere sine preferanseområder i rene båser.

HVEM HØRER PÅ KUNSTROCK?
Et vesentlig kjennetegn for en som hører på denne musikken, er en særdeles sterk entusiasme for musikken og detaljert kunnskap om hvem, hva og hvor. Ekstrem entusiasme finnes vel å merke overfor de fleste sjangre, men da som en definert fanskare hvorpå øvrige, mer overflatiske lyttere følger etter. Når det gjelder kunstrockens lyttere, ser det ut som om et overlegent flertall av lytterne består av fullblods, oppslukte entusiaster. Det finnes nesten ingen sporadiske lyttere som liker sjangeren litt. Man lytter ikke til Magma som man lytter til Absolute Music 50.

De som i hovedsak liker kunstrock, akkumulerer seg heller ikke innen miljøer og nettverk. Det finnes ingen vesentlig opphopning av kunstrocklyttere innen noen spesifikke arbeidsmiljøer for eksempel. Derimot finner man gjerne individuelle, dedikerte lyttere fordelt på forskjellige yrkesgrupper: en sosialantropolog, en håndverker, en markedsanalytiker, en billedkunstner – de fleste med følelesen av å være litt annerledes innenfor sitt eget miljø.

DEN ASOSIALE LYTTER
Man kan forstå kunstrocklytteren ytterligere ved å se på hvordan musikksmak formes hos et menneske. Svært mange mennesker holder på og utvikler den smaken de har fra sen pubertet. Og denne smaken har utspring i klare sosiale betingelser. Som ung og hormonell liker eller misliker man det visse sosiale grupper liker, i noen tilfeller som et resultat av sin egen smak, i andre som en forutsetning for sin egen smak. Kunstrock, eller progrock, har, fordi den er kompleks, en tendens til å frastøte seg ”de kule” i klassen (som senere ender med å jobbe på bensinstasjon), og samtidig tiltrekke seg musikklyttere som i ung alder klarer å stå i mot sosialt press om at listepop er det eneste riktige. Dette resulterer i en viss utskuddstatus, en identitet som det krever sin mann eller kvinne å bære når man er midt i en av livets viktigste sosialiseringsprosesser.

For eksempel betyr det konflikt på fest eller på ungdomsklubben, i det man prøver å kuppe partystemningen med hurtig, bisarr marimbajazz. De fleste tvinges til å føye seg med de drivende kreftene i majoriteten og således godta de hypnotiske taktene med den glatte R&nB-dama hvem det nå er som trekkes frem det og det året (mange foretrekker “pophåp” på samlebånd).

NB: med dette innlegget forbeholder jeg meg retten til å gi blaffen i etablerte oppfatninger om kunstrockbegrepet.