I Europa i 1978 oppsto kunstrocksjangeren Rock In Opposition (RIO), som ble definert gjennom å være en bevegelse – en kollektiv musikalsk opposisjon mot datidens musikkindustris økende fokus på lett salgbar kommersiell pop og rock. Dette var i en tid da de opprinnelige kunstrockheltene, ledet an av bl.a. King Crimson og Gentle Giant, var i ferd med å skvises vekk fra de store scenene til fordel for stadig mer stereotypisk dilldallunderholdning. Band som britiske Henry Cow, svenske Samla Mammas Manna og belgiske Univers Zero var noen av fanebærerne for RIO.

Flyer for den første RIO-festivalen, 12. Mars 1978, The New London Theatre, London. På den lille lappen under plakaten (på bildet) står det: “FIVE ROCK GROUPS THE RECORD COMPANIES DON’T WANT YOU TO HEAR.” Kilde: Wikipedia.

RIO-sjangerens hovedfokus er komposisjoner for komposisjonenes skyld, med utradisjonelle sammensetninger av instrumenter fra både rocken og den klassiske skole. Et vesentlig punkt som skiller RIO-ensemblene fra moderne kammerorkestre er deres selvutnevnte tilknytning til rockefeltet. De fleste av musikerne innen sjangeren har profesjonell musikalsk utdannelse, men de definerer seg altså som et alternativ innen rock.

Igor Stravinsky, Sjostakovitsj og Bela Bartok har vært klare inspirasjonskilder, og piskende rytmikk, klassisk dynamikk og labyrintiske melodiføringer med elementer av jazz og Øst-Europeisk folkemusikk kjennetegner de fleste av aktørene.

Her følger tre viktige utgivelser fra 2007:

Rational Diet – Rational Diet
(AltrOck, 2007)
Hviterussiske Rational Diet oser av inspirerende, kompromissløs spilleglede, virtuost fremført med en stor dose gravalvor og vidd i skjønn forening. Dette er både innadvent og fandenivolsk sprudlende, og et must på full guffe i bilen trillende forbi streite kafégjengere om våren.

Alamaailman Vasarat – Maahan
(Silenze, 2007)

Alamaailman Vasarat er en finsk sekstett som etter eget sigende spiller “kebab-kosher-jazz-film-traffic-punk-musikk med et unikt, skandinavisk akustisk touch!”, en beskrivelse som bevitner god selvinnsikt. Alamaailman Vasarat stikker seg ut som et relativt utadvendt RIO-band. De er best når beveger seg mot uttrykk de ikke er helt sikre på, og ikke bare terper speedbalkan (noe de for øvrig gjør på fortreffelig vis).

Frank Zappa – Wazoo
(Vaultarnative, 2007, 2CD)

Og så til fjorårets beste, med et smektende covermotiv inspirert av Salvador Dalís “Slavemarkedet og tilsynekomsten av Voltaires usynlige byste”.

Nå skal det sies at Frank Zappa var aldri medlem av RIO-bevegelsen, men både musikalsk og visjonært var han som kjent i opposisjon til den kommersielle musikkindustrien. Wazoo, basert på et liveopptak fra 1972, kan gjerne lyttes til som en symbolsk forløper til RIO på den andre siden av Atlanteren.

Wazoo har som tittelen tilsier en relasjon til Zappas klassiske studioalbum The Grand Wazoo fra 1972. Opptaket er fra den siste av et begrenset antall konserter Zappa holdt med orkesteret han hadde på denne tiden, hans største turnerende band i løpet av karrieren. Komposisjonene hører til Zappas virkelige høydepunkter og siden denne konserten tidligere kun har vært tilgjengelig i form av susete piratopptak, er Wazoo en særdeles kjærkommen utgivelse.

Øvrige RIO-utgivelser fra 2007 som bør sjekkes ut:
Massacre – Lonely Heart
Roz Vitalis – Compassionizer
Salle Gaveau – Alloy
Sleepytime Gorilla Museum – In Glorious Times
Time Of Orchids – Namesake Caution
XHOHX – Karyotypexplosion