Kronikk i Aftenposten 15.11.08.

Det kan virke som om NRK har som et langsiktig mål å kvitte seg med musikalske uttrykk man tror kan oppleves truende.

Når NRK P3, med Håkon Moslet i spissen, nå reduserer sendetiden til hele Norges avantgardeformidler Harald Are Lund, skulle man tro kanalen fikk råd av visse kulturpolitiske kanne-støpere. Ikke bare fordi de gir slipp på de kompromissløse programlederne til fordel for sendinger basert på upålitelige markedsanalyser. Men også fordi det kan virke som om statskanalen har som mål å kvitte seg med uttrykk man tror kan oppleves truende.

La oss se litt nærmere på hva vi faktisk går glipp av ved at Harald Are Lund, eller andre med nese for musikalsk eksperimentering, ikke slipper mer til i beste sendetid. Et vesentlig punkt i Harald Are Lunds program er å være formidler av avantgardemusikk, eller avantgarderock.

Og hva er så det?

Sett fra komponistsiden er avantgarderock egentlig ikke en genre i konvensjonell forstand. Det er snarere en overordnet betegnelse på en måte å forholde seg til det å lage musikk på.

Overskrider grenser.
Avantgardeuttrykket fordrer at man som utøver tøyer, bryter ut av og/eller overskrider grensene for tradisjonelle genre. Man inspireres av å eksperimentere med reglene for hva som definerer genrene. Om man lykkes ser man ikke før eksperimentet er fullført. Prefiksbetegnelsen avantgarde er derfor, selvmotsigende nok, noe et stykke musikk gjerne kalles først etter at verket er formidlet (her har mange samtidskomponister mye å hente: altfor mange “eksperimenterer” kun innenfor en komfortabel samtidsmusikksone).

Sånn sett dreier det seg for så vidt ikke om avantgardrock, vi kunne ha gått dypere inn i materien og snakket om avantgardecountry, avantgardehiphop, avantgardejazz, avantgardeelektronika osv., akkurat slike uventede prosjekter som utgjør Harald Are Lunds spillelister.

Muldyrgenre.
I den grad vi nå velger å kalle fenomenet avantgarde en genre, kan man si at den er som et muldyr – en art som ikke kan reprodusere seg selv. For å avle frem et eksemplar er det nødvendig med et unikt møte mellom esel og hest – en unik rekonseptualisering av “genren” for hvert enkelt tilfelle, ofte gjennom møter av musikere fra diametralt motsatte miljøer og kunnskapsområder. De som viser seg å være avantgardemusikerne, har dermed intuitivt erkjent at den kreative prosessen ikke handler om å simulere stereotypier, men å frigjøre seg fra dem.

Slikt reflekterer Håkon Moslet trolig ikke over, han er nok mer opptatt av å få tekstmeldingene til å tikke inn. La gå med ham. Det som er enda mer kjipt, er at beslutningstagere innen NRK som liksom skal ta et mer, la meg si, kulturelt ansvar, etter alt å dømme ikke reflekterer over dette de heller.

Konvensjonell kvotering.
De fleste forholder seg til musikalske genre etter kvoteringsprinsippet, der det er konvensjonelle, politisk korrekte kategoriseringer som gjelder: “Vi må sette av litt tid til jazz, litt tid til samtidsmusikk, til folkemusikk osv.” Men hvilken programkomitédeltager sitter i et av de titusenene av møtene på Marienlyst og foreslår: “Vi må sette av mer tid til avantgardemusikk!”? Gjør du det, blir du ganske sannsynlig kjapt avfeid av en konsensus som vet å lede bevisstheten vekk fra utfordrende innspill.

Det at Harald Are Lund på sin side har klart seg så lenge i NRK-systemet, kan være fordi han er den unike personligheten han er, og på sitt vis har mestret å binde den komplekse avantgardeforståelsen sammen. Inntil nylig var i hvert fall de fleste på huset enige i at han utgjorde en svært viktig plass på eteren. Kanskje det var trangen til enighet som drev meningene?

De tradisjonelle retningene innen pop, rock, hiphop eller r’n’b bærer med seg et sett av normer vi kjenner svært godt, og vi kan således lett forestille oss ulike uttrykk innenfor disse uten å tenke særlig over det. Det er slike overskriftaktige genre Håkon Moslet og hans ekvivalenter i NRK er ute etter å fremme, fordi de er tabloide og kanskje kan gi økte lytteroppslutninger på kort sikt.

Sterk interesse for musikk.
Avantgarde-lytteren er i utgangspunktet alle som ikke vil definere seg som en del av massene. Et vesentlig kjennetegn for kjerne-avantgardelytteren er imidlertid en sterk, egenartet interesse for musikk som fenomen og detaljert kunnskap om hvem, hva og hvor knyttet til musikken. Det finnes nesten ingen lyttere som liker avantgardemusikk bare litt. Overfladiske fans er en sjeldenhet. Man anser ikke innholdet på Håkon Moslets formateringslister som materialet på Rune Grammofons tiårsjubileums samlealbum.

De som i hovedsak liker avantgarderock, akkumulerer seg heller ikke spesielt innen arbeidsmiljøer og nettverk. Avantgardelytteren har gjerne et bilde av seg selv som en outsider i en viss grad. Selv om det sikkert finnes en drøss avantgardeforkjempere i NRK, er de sannsynligvis fordelt på ulike avdelinger, og stemmene er derfor aldri i flertall når en beslutning om sendeflatedisponering skal tas. Hvis det derimot blir politisk korrekt å kvotere sendetid til fenomenet, blir nok saken annerledes.

Overskridende stilarter.
Avantgarderock krever mer enn kategorikunnskaper om musikalske genre til å kunne forstås. Avantgarderocken består av overskridende musikalske stilarter som strider imot hverandre. Og dessverre forstyrrer dette fremdeles mange individer med diverse posisjoner i statskanalen i 2008. Frykter de det urene og fremmede slik en steinaldermann fryktet at avtagende innavl i stammen skulle splitte den?

Musikk bør gjenspeile samtidens bevegelser. Og hva er vel mer aktuelt i dag enn selve overskridelsen av konvensjonelle hindringer for å legge grunnlag for en mer dynamisk virkelighet?

Sublim avantgardemiks.
NRK bør kringkaste denne tankegangen – ikke innsnevre den. NRK bør ikke bare gi Harald Are Lund tre timers velunt sendetid tilbake. NRK burde ansette mange flere som har mangfoldig kunnskap på området, og fylle eteren med inspirerende og grensesprengende avantgardemusikk i alle fasetter, både gammelt og nytt: Harald Are Lund fortsetter hver dag med sin sublime avantgardemiks, så kjærkomment som alltid ispedd en daglige dose Captain Beefheart-nostalgi. Rune Grammofon presenterer de nyeste artistene sine. Store Studio forvandles til et internasjonalt avantgardekraftsentrum ved å fylles ukentlig med finurligheter som finske Alamaailman Vasarat, hviterussiske Rational Diet, belgiske Univers Zero, amerikanske Secret Chiefs 3, franske Magma, japanske Salle Gaveau, norske Elephant9 samt en haug andre gamle, unge og kommende avantgardeartister jeg vet at mange der ute vet å sette pris på.

I Europa i 1978 oppsto kunstrocksjangeren Rock In Opposition (RIO), som ble definert gjennom å være en bevegelse – en kollektiv musikalsk opposisjon mot datidens musikkindustris økende fokus på lett salgbar kommersiell pop og rock. Dette var i en tid da de opprinnelige kunstrockheltene, ledet an av bl.a. King Crimson og Gentle Giant, var i ferd med å skvises vekk fra de store scenene til fordel for stadig mer stereotypisk dilldallunderholdning. Band som britiske Henry Cow, svenske Samla Mammas Manna og belgiske Univers Zero var noen av fanebærerne for RIO.

Flyer for den første RIO-festivalen, 12. Mars 1978, The New London Theatre, London. På den lille lappen under plakaten (på bildet) står det: “FIVE ROCK GROUPS THE RECORD COMPANIES DON’T WANT YOU TO HEAR.” Kilde: Wikipedia.

RIO-sjangerens hovedfokus er komposisjoner for komposisjonenes skyld, med utradisjonelle sammensetninger av instrumenter fra både rocken og den klassiske skole. Et vesentlig punkt som skiller RIO-ensemblene fra moderne kammerorkestre er deres selvutnevnte tilknytning til rockefeltet. De fleste av musikerne innen sjangeren har profesjonell musikalsk utdannelse, men de definerer seg altså som et alternativ innen rock.

Igor Stravinsky, Sjostakovitsj og Bela Bartok har vært klare inspirasjonskilder, og piskende rytmikk, klassisk dynamikk og labyrintiske melodiføringer med elementer av jazz og Øst-Europeisk folkemusikk kjennetegner de fleste av aktørene.

Her følger tre viktige utgivelser fra 2007:

Rational Diet – Rational Diet
(AltrOck, 2007)
Hviterussiske Rational Diet oser av inspirerende, kompromissløs spilleglede, virtuost fremført med en stor dose gravalvor og vidd i skjønn forening. Dette er både innadvent og fandenivolsk sprudlende, og et must på full guffe i bilen trillende forbi streite kafégjengere om våren.

Alamaailman Vasarat – Maahan
(Silenze, 2007)

Alamaailman Vasarat er en finsk sekstett som etter eget sigende spiller “kebab-kosher-jazz-film-traffic-punk-musikk med et unikt, skandinavisk akustisk touch!”, en beskrivelse som bevitner god selvinnsikt. Alamaailman Vasarat stikker seg ut som et relativt utadvendt RIO-band. De er best når beveger seg mot uttrykk de ikke er helt sikre på, og ikke bare terper speedbalkan (noe de for øvrig gjør på fortreffelig vis).

Frank Zappa – Wazoo
(Vaultarnative, 2007, 2CD)

Og så til fjorårets beste, med et smektende covermotiv inspirert av Salvador Dalís “Slavemarkedet og tilsynekomsten av Voltaires usynlige byste”.

Nå skal det sies at Frank Zappa var aldri medlem av RIO-bevegelsen, men både musikalsk og visjonært var han som kjent i opposisjon til den kommersielle musikkindustrien. Wazoo, basert på et liveopptak fra 1972, kan gjerne lyttes til som en symbolsk forløper til RIO på den andre siden av Atlanteren.

Wazoo har som tittelen tilsier en relasjon til Zappas klassiske studioalbum The Grand Wazoo fra 1972. Opptaket er fra den siste av et begrenset antall konserter Zappa holdt med orkesteret han hadde på denne tiden, hans største turnerende band i løpet av karrieren. Komposisjonene hører til Zappas virkelige høydepunkter og siden denne konserten tidligere kun har vært tilgjengelig i form av susete piratopptak, er Wazoo en særdeles kjærkommen utgivelse.

Øvrige RIO-utgivelser fra 2007 som bør sjekkes ut:
Massacre – Lonely Heart
Roz Vitalis – Compassionizer
Salle Gaveau – Alloy
Sleepytime Gorilla Museum – In Glorious Times
Time Of Orchids – Namesake Caution
XHOHX – Karyotypexplosion

Kunstrock er en betegnelse på en sjanger som oppsto mot slutten av 60-tallet og hadde sin storhetstid til mot siste halvdel av 70-tallet. Sjangeren kjennetegnes ved frigjort eksperimentering på tvers av stilarter som klassisk, samtidsmusikk, jazz og folkemusikk, med en solid, definert fot i rocken. Altså kunstmusikkformer blandet med rock. Likevel ble kunstrocken også kjennetegnet ved en musikalsk kompleksitet som krevde ferdigheter på skolert nivå. Mange av musikerne i kunstrocken hadde klassisk utdannelse, eller de var selvlærte med ekstraordinært kunnskapsnivå.

Kunstrock er ikke en sjanger i konvensjonell forstand, snarere en overordnet betegnelse på en måte å forholde seg til det å lage musikk på. Fenomenet har blitt kalt progrock, forkortet fra progressiv rock. Dette begrepet har fått en mer konvensjonell betydning med årene. En annen betegnelse er avantegarderock. Av underkategorier kan nevnes space rock, psykedelia, Rock in Opposition, symphorock, Canterbury og kraut rock.

Slutten av 60-tallet og tiden som fulgte bar preg av kollektiv åpenhet overfor fristilling av konvensjoner. Det hørte mer til regelen enn unntaket å være ung og åpen for eksperimentering i musikken (og som kjent på andre plan også). På samtidskunstscenen blomstret nye, avantgardistiske uttrykk og mange artister og band begynte tøyleløst å radbrekke pop- og rockformler til et utbredt publikums store interesse. Selv The Beatles gjorde dette, faktisk var deres seneste eksperimenter starten på den nye kunstrock-æraen. På begge sider av atlanteren skjedde det særdeles spennende ting, med blant annet Frank Zappa, The Residents, Captain Beefheart, King Crimson, Genesis, Gentle Giant, The Soft Machine, Henry Cow, Magma og Gong for å nevne noen.

På tidlig syttitall, kom David Bowie og hans Ziggy Stardust-prosjekt. Bowie var ingen kunstrockartist, men han lånte vesentlige elementer fra kunstrocken til sitt eget prosjekt, og styrket således interessen for det som skjedde på avantgardescenene ytterligere. Allerede på starten av syttitallet brukte han produsent Tony Visconti (som også sto for Gentle Giant) og pianist Rick Wakeman (som spilte i Yes), mens han entret scenen som en androgyn, oppsminket fiktiv rollefigur (liksom Peter Gabriel i Genesis og The Residents også skamløst banet vei for aparte kostymebruk). Med dette legitimerte han derved – utenfor kunstrockens område – den kollektive åpenheten ytterligere for sammensmeltede motsetninger. Dette resulterte i kunstrockens virkelige storhetstid. Album med radiouvennlige helsidekomposisjoner solgte millioner, mens konsertarenaene ble fylt til fordel for artister som like gjerne kunne ha spilt på Ultimafestivalen.

Men så, etter 1975, dabbet nyhetens interesse av. Den gjengse konsertgjenger trengte ikke eksperimentering i flere store doser, og idet det utbredte publikum plutselig sto overfor enklere alternativ skulle det vise seg at dette var å foretrekke: punken kom med Sex Pistols og filmen The Great Rock ’n Roll Swindle, parallelt med diskoen via blant andre Bee Gees og filmen Saturday Night Fever. Disse to stilartene, kroppsliggjort gjennom sterkt påvirkelige artiststerotyper og kinofilmer, utgjorde raskt et slags minste felles multiplum av mange lytteres maksimale krav til musikk – og ikke minst image.

Misforstå dette rett, punk og disko har avlet mye godt, det står ikke på det, men det var slik at punken og diskoen utgjorde på hver sin side sosialt kontekstuelle funksjoner, og disse veide mer enn hva kunstrocken kunne appellere til: punken kroppsliggjorde ungdomsopprøret, diskoen ble katalysator for seksuell lek på nattklubbenes dansegulv mens kunstrocken sto igjen som en ensom nerd og higet etter den nysgjerrige lytter. Denne kampen er hard når femtenåringene kjenner hormonene boble. Resultatet av alt dette var at plateselskapene satte kniven på strupen til mange av de store bandene, som for eksempel Gentle Giant, som i 1978 gjorde et sjangermessig selvmord ved å bli et daft, middelmådig popband fra å være en av selve fanebærerne for eksperimentering på tvers av sjangrene. At de svant hen på den måten er en musikkhistorisk tragedie.

Dermed gikk kunstrocken i tre retninger:
1. POP-METAMORFOSE. De gamle traverne gikk to veier i sin higen etter å nå ut til et bredt og pubertalt publikum: noen band døde som sagt hen, andre, som Genesis, mestret pop-metamorfosen og fikk revitalisert karrieren et par tiår til. Yes var et annet eksempel.

2. SIMULERINGER. Dette er prosjekter basert på nostalgi, som dukket opp for tilsynelatende å bringe sjangeren tilbake. Band som Marillion, The Dream Theatre og The Mars Volta er tre ekspemler fra de siste 25 årene på band som låner elementer fra kunstrocken, men uten å ha den opprinnelige, kompromissløse eksperimenteringstrangen på tvers av sjangrene som utgangspunkt. I en viss forstand er de reproduksjoner av en kunstrockstereotypi, og det er i hovedsak band som dette som har tvunget fram den kompromitterende betydningen av begrepet ’progrock’.

3. MULDYRENE. Et muldyr kan som kjent ikke reprodusere seg selv, for å få arten er det nødvendig med et unikt møte mellom esel og hest. Muldyrene har innsett at kunstrock ikke handler om å simulere en sterotypi, men er en konsekvens av en trang til å eksperimentere seg som musiker ut av de dogmene som definerer konvensjonelle sjangre. Det handler om å rekonseptualisere kunstrock for hvert tilfelle. De virkelige, sanne kunstrockensemblene rommer mange unike orkestre og artister som enhver våken og nysgjerrig musikkinteressert bør låne sitt øre til, og vel så det: Alamaailman Vasarat (Finland), Rational Diet (Hviterussland), Univers Zero (Belgia), Secret Chiefs 3 (USA) og for all del tidligere nevnte Magma (Frankrike), som fylte hele sentrum scene i fjor høst.

HVORFOR ER DET UTFORDRENDE Å BEGRIPE KUNSTROCK?
Problemet er sammensatt. Kunstrock krever mer enn kategoriske kunnskaper om musikalske sjangere til å kunne forstås, fordi den består av overskridende musikalske stilarter som strider imot hverandre. Samtidsmusikk mikset med rock og jazz et typisk trekk. I tillegg er ’kunst(musikk)’ og ’rock’ motsigende i seg selv, både semantisk og sosiologisk. Det vil si, grovt sagt så representerer kunstmusikken den klassiske skole: musikanten som er lydig overfor foreldregenerasjonen og øver flittig på barnerommet. På den annen side står rock for ulydigheten overfor foreldregenerasjonen: den selvlærte, bråkete ungdomsopprøreren som forstyrrer hemningsløst i garasjer og kjellere. Sjangeren byr på assosiasjoner sammensatt av motstridende krefter, et forvirrende aspekt for homo sapiens og dets naturlige trang til å plassere sine preferanseområder i rene båser.

HVEM HØRER PÅ KUNSTROCK?
Et vesentlig kjennetegn for en som hører på denne musikken, er en særdeles sterk entusiasme for musikken og detaljert kunnskap om hvem, hva og hvor. Ekstrem entusiasme finnes vel å merke overfor de fleste sjangre, men da som en definert fanskare hvorpå øvrige, mer overflatiske lyttere følger etter. Når det gjelder kunstrockens lyttere, ser det ut som om et overlegent flertall av lytterne består av fullblods, oppslukte entusiaster. Det finnes nesten ingen sporadiske lyttere som liker sjangeren litt. Man lytter ikke til Magma som man lytter til Absolute Music 50.

De som i hovedsak liker kunstrock, akkumulerer seg heller ikke innen miljøer og nettverk. Det finnes ingen vesentlig opphopning av kunstrocklyttere innen noen spesifikke arbeidsmiljøer for eksempel. Derimot finner man gjerne individuelle, dedikerte lyttere fordelt på forskjellige yrkesgrupper: en sosialantropolog, en håndverker, en markedsanalytiker, en billedkunstner – de fleste med følelesen av å være litt annerledes innenfor sitt eget miljø.

DEN ASOSIALE LYTTER
Man kan forstå kunstrocklytteren ytterligere ved å se på hvordan musikksmak formes hos et menneske. Svært mange mennesker holder på og utvikler den smaken de har fra sen pubertet. Og denne smaken har utspring i klare sosiale betingelser. Som ung og hormonell liker eller misliker man det visse sosiale grupper liker, i noen tilfeller som et resultat av sin egen smak, i andre som en forutsetning for sin egen smak. Kunstrock, eller progrock, har, fordi den er kompleks, en tendens til å frastøte seg ”de kule” i klassen (som senere ender med å jobbe på bensinstasjon), og samtidig tiltrekke seg musikklyttere som i ung alder klarer å stå i mot sosialt press om at listepop er det eneste riktige. Dette resulterer i en viss utskuddstatus, en identitet som det krever sin mann eller kvinne å bære når man er midt i en av livets viktigste sosialiseringsprosesser.

For eksempel betyr det konflikt på fest eller på ungdomsklubben, i det man prøver å kuppe partystemningen med hurtig, bisarr marimbajazz. De fleste tvinges til å føye seg med de drivende kreftene i majoriteten og således godta de hypnotiske taktene med den glatte R&nB-dama hvem det nå er som trekkes frem det og det året (mange foretrekker “pophåp” på samlebånd).

NB: med dette innlegget forbeholder jeg meg retten til å gi blaffen i etablerte oppfatninger om kunstrockbegrepet.